I 1980 begynte IRR med underhold av de første evangelistene. Denne hjelpen gjorde det mulig for evangelistene å kjøpe de aller nødvendigste matvarene til sine familier. Alle har sine egne jorder hvor de dyrker mat til eget behov, men noe må også kjøpes. Allerede på de første turene til Kenya fikk vi på nært hold se de forhold som de bodde under. Det var enkle jordhytter med gresstak og når regnet satte inn var det ofte at det også ble vått inne. Tilbake i Norge begynte vi å samle inn midler for å hjelpe evangelistene og deres familier slik at de kunne sette opp bedre hus. Det var fortsatt enkle hytter, men de hadde blikktak og holdt vannet på trygg avtand. Gjennom flere år har mange blitt hjulpet både med hus, seng og de mest nødvendige matvarer. På begynnelsen av nittitallet startet vi også opp med å hjelpe familier til å ta ansvar for foreldreløse barn. Mange opplevde å miste sine nærmeste og stod på nær sagt bar bakke og med tomme hender. Mot slutten av nittitallet ble det kjøpt en tomt og byggingen av barnehjemmet kunne starte. En av de siste dagene før årtusenskifte stod bygget klart og det var sengeplasser til tyve barn. De første rapportene fra barnehjemmet forteller at ti barn fra 2-3 år og oppover nå har fått et nytt hjem på barnehjemmet. Flere av disse bar tydelig preg av underernæring og sykdommer av ulik slag, og det ble umiddelbart satt i gang med behandling. I månedene som fulgte kom det stadig mennesker med barn som de ville barnehjemmet skulle ta hånd om. 
De tyve sengeplassene fyltes raskt opp og utenfor stod det enda flere med barn som virkelig sårt trengte en plass. Hva skulle vi gjøre? Det var ikke enkelt å si nei, noe som også førte til at vi økte fra tyve til syvogtyve barn. Helt fra starten av har Daniel Masaga hatt det øverste ansvaret for barnehjemmet. Robert Masaga har hatt det medisinske ansvaret. Når det gjelder det daglige ansvaret på barnehjemmet, er det fire enker og Daniel’s svigerdatter som påtok seg dette. Jane Odhiambo som er gift med en av sønnene til Daniel har helt siden starten hatt hovedansvaret ved hjemmet. Sammen med henne har Wilikista, Susan, Erina og Jane stått trofast med gjennom alle disse årene. Det er enker som virkelig ofrer av sin tid, kjærlighet og omsorg for barna på barnehjemmet. Livet på barnehjemmet er ikke bare mat og klær, men også et fang å sitte på når noe er trist og leit og ei trygg hånd å holde i når farer lurer. På en utrolig fin måte har de vært med på å gi barna trygge og gode rammer. Under besøk på barnehjemmet opplever vi å møte trygge og harmoniske barn. De stortrives på barnehjemmet og ønsker fremfor alt å være der. Med egne øyne har vi sett hvordan noen måneder på barnehjemmet fullstendig har forvandlet disse barnas liv. Fra å være forsiktig, tilbakeholdene og redde, har vi opplevd å se en fullstendig forvandling. Ingenting er som å se og oppleve at barn trives. Her får de utfolde seg slik barn skal, de får skolegang og lever i et trygt og sikkert hjem.
Arbeiderene på barnehjemmet.
Ny medarbeider.
I den senere tid har det kommet nye krav og retningslinjer vedrørende drift av barnehjem i Kenya. Som en følge av dette er det nå kommet en ny arbeider på barnehjemmet. Han heter Aseto Elly Otieno og er utdannet sosialarbeider. Han vil ha ansvar for oppfølging av barna, spesiellt i forhold til skole og helse. Ved siden av dette vil han også inneha det daglige ansvaret for barnehjemmet.
Aseto Elly er 36 år gammel og har studert sosialarbeid og samfunnsutvikling ved college i Kisumu. Han var ferdig med sin utdannelse i 2009. Aseto Elly kommer fra en kristen familie og er selv også personlig kristen. Han er gift og har et barn. Kona hans går fortsatt på college.
Egen fotballbane.
Barna på barnehjemmet i Giribe er som barn flest. Fulle av liv og de elsker å leke. Når vi kommer på besøk er noe av det første de spør om en fotball. Her er det ikke forskjell og alle får være med. Egen fotballbane med selvlagde mål har de også fått til. Barna elsker å spille fotball og det er da også på sin plass med en oppgradering av fotballbanen og de øvrige lekeapparatene.
Den nye brønnen på barnehjemmet.
Påsken 2009 startet vi opp med å bore etter vann. Selv om vi fortsatt manglet midler startet vi i tro og opplevde at Herren velsignet med de midler som manglet. Våre venner opplevde en enorm tørke og det var viktig å få brønnen ferdigstillt så raskt som mulig. Da vi snakket med Robert på telefon, kunne vi høre lyden fra boremaskinen.
På 87 meters dyp traff de på vann, men fortsatte ennå ni meter for å være på den sikre siden. Dybden på borehullet er 96 meter og vannet både ser fint ut og at smaken er god. Brønnen er en absolutt nødvendighet og sikrer både barnehjemmet og de som bor i nærområdet friskt og rent vann uansett om det er tørketid.
